mandag , juni 25 2018
Home / Avis / Søndags takter uke 14

Søndags takter uke 14

Nytt album:
Death By Unga Bunga – So Far So Good So Cool (Norge, 6. april 2018)
Death By Unga Bunga kan man egentlig kalle et relativt nytt band. De ble grunnlagt i Moss for bare elleve år siden og har medregnet den siste skiva fem album i bagasjen. I begynnelsen hadde de en noe mer punkete fremtoning gjennom sin musikk. Punkinspirasjonen har siden debutalbumet Juvenile Jungle (2010) blitt erstattet av medrivende powerpop. Låten Love Inch fra andrealbumet The Kids Are Up To No Good (2012) ligner utvilsomt litt på You Belong To Me fra Elvis Costello-klassikeren This Year’s Model fra 1978.

I likhet med det fire forhenværende albumene er også So Far So Good So Cool utgitt på Jansen Plateproduksjon. Dette er altså det samme plateselskapet som Los Plantronics og Kråkesølv blir utgitt på. Death By Unga Bunga ligner mest på førstnevnte og da med tanke på deres blanding 60-tallets surf- og garasjerock. Som tidligere nevnt er også powerpop-elementene så sterkt representert at musikken til DBUB burde blitt kalt powersurf/garasje, eller noe i den duren. Uansett så har bandet alltid spilt utrolig bra, dog ingen grensesprengende påfunn.

Det nye albumet er kanskje i gata lengre opp enn de forrige platene, altså hakket bedre. På So Far So Good… er det kortere avstand mellom høydepunktene. De kunne muligens spart seg for de to forvirrede mellomspillene (Internet og Space Face). Ellers så er det godt samspill musikerne imellom og en ekstatisk rekke med rett og slett gitarrock av høy kvalitet. Lytterne vil garantert trekke på smilebåndet i løpet av denne fornøyelige gjennomreisen. Både stemningen og farten er på topp allerede fra førstesporet Haunt Me. I denne låten blir lytteren dynga ned av melodier av den hardtslående arten. Soldier høres ut som en rockehit fra overgangen mellom 70- og 80-tallet. Cynical byr på tvillinggitar-soli i beste Thin Lizzy-stil.

Stort sett så består So Far So Good… av øredøvende, men velspilt klassisk rock. Heldigvis greier bråkebøttene å balansere variasjonen med hjelp av den nest siste låten I’m No Provider. På alle måter en behagelig rolig ballade. Men det går ikke lenge før det tolvte og siste kuttet Bye Bye får huset til å riste. Death By Unga Bungas ferske utgivelse kommer høyt opp på listen av deres fem strålende album. Og ganske riktig blir det vanskelig å velge en låt fra platen, men den heftig forfriskende februarsingelen Soldier burde være akseptabel. God fornøyelse!

 

FlashBack:
Electric Light Orchestra – Electric Light Orchestra
(UK, 1. desember 1971)
I 1971 besto ELO av tre medlemmer fra 60-tallsgruppen The Move. Disse var Roy Wood, Bev Bevan og sistemann Jeff Lynne. I tillegg bidro et par studiomusikere på debut-LP-en til ELO. The Move hadde flere hits mot slutten av dette blomstrende tiåret. Av de mest kjent var 1968-singelene Firebrigade og Blackberry Way. Deres neste prosjekt, en ambisiøs versjon av The Move, Electric Light Orchestra skulle bli noe mer enn et lite hobbyband. Her møttes klassiske musikkstykker og god, gammel boogierock. Debutalbumet til ELO er kort sagt ganske unikt ulik resten av den påfølgende diskografien. Bandet ble mer og mer rock/poporientert utover 70-tallet og står for noen av dette tiårets beste album, deriblant Eldorado fra 1974 og Out of the Blue fra 1977.

På det første albumet var de mest inspirert av musikk fra barokken iblandet symfonisk og progressiv rock. De var på alle måter uavhengig av samtiden og låt ganske ulikt i forhold til samtidige albumutgivelser som for eksempel Hunky Dory (David Bowie), Wild Life (Wings) og The Concert for Bangladesh (George Harrison). I USA fikk albumet ved en ren tilfeldighet tittelen No Answer. Det amerikanske plateselskapet United Artists ringte i januar 1972 til England og EMI for få klarhet i platens navn. Da USA ikke fikk noe svar i andre enden, noterte vedkommende bare no answer, og slik ble det.

Electric Light Orchestra kombinerer kammerpop med pompøs rock, noe som resulterer i en slags fremtidsvisjon av fortiden. Åpningssporet 10538 Overture høres ut som noe Bach kunne komponert… hvis han hadde vært i live. Det lille underkjente mesterverket Look at Me Now er Elos svar på The Beatles’ Eleanor Rigby. En av undertegnedes favorittlåter fra albumet, Mr Radio, var faktisk påtenkt singelutgivelse. Dessverre utgikk det og den flotte låten måtte innfinne seg i å forbli nok et albumkutt.

En annen kuriosa er jo at John Lennon på radio i 1974 kalte ELO for «Son of Beatles» på grunn av likhetstrekkene fra The Beatles’ musikkstil rundt Magical Mystery Tour-perioden. I dag eksisterer ELO i form av Jeff Lynne’s ELO, der han og keyboardist Richard Tandy i selskap med utmerkete musikere fremfører gamle klassikere i lag med noe nytt. Den 17. september tar de også turen til Oslo Spektrum. Fra Electric Light Orchestra skal vi spille albumet mest tilgjengelige låt, Mr Radio. Sangen som kunne blitt deres første i rekken av hitsingler.

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Idrett og trening får et kraftløft!

 På bildet: Robin-Andrè Due Hermann Vi var innom studentparlamentet og intervjuet Robin-Andrè, Leder for Velferdsutvalget …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *