mandag , juni 25 2018
Home / SøndagsTakter / Søndags takter

Søndags takter

Nytt album:
Stone Temple Pilots – Stone Temple Pilots (USA, 16. mars 2018)
Startskuddet for San Diego-kvintetten gikk på slutten av 80-tallet og var opprinnelig et grungeband. Etter de to første albumene, Core (1992) og Purple (1994), vendte de om på deres musikalske utrykk og satset mer på klassisk rock med litt psykedeliske toner. Albumet Tiny Music… Songs from the Vatican Gift Shop (1996) viser bandet fra en noe lysere side sammenlignet med det mørke lydbildet til grungemusikken. Kritikerne var selvfølgelig uenige i STPs sjangervalg. Musikkmagasinet Pitchfork mente platen var bånn i bøtta mens Rolling Stone mente den var deres hittil beste utgivelse. Bandet valgte derimot å gå tilbake til røttene, altså grungen, med albumet No. 4 (1999). Også den bleknet i forhold til de to første skivene. Gruppen ble bare noen få år senere oppløst.

Vokalist Scott Weiland hadde i årene før tilbakekomsten i 2008 fungert som vokalist i supergruppen Velvet Revolver, bandet der Slash og Duff McKagan fra Guns N’ Roses også var faste medlemmer. Etter å ha vært separert fra hverandre gikk de fire musikerne sammen igjen i 2008 for å gjøre en gjenforeningsturné. Det selvtitulerte comebackalbumet fra 2010 lot det være liten tvil om at STP var i inne i en god periode. Dessverre skulle Weiland i 2012 få sparken på grunn av sitt narkotikamisbruk, for så senere dø av en ufrivillig overdose av heller tvilsomme stoffer. Erstatteren ble da vokalisten i Linkin Park, Chester Bennington. Men også han tok Herren til seg, men Bennington valgte det selv.

Nå virker det som om STP er på bedringens vei. Det nye albumet Stone Temple Pilots er en kraftpakke uten et snev av skuffelser. Ny vokalist er forresten Jeff Gutt, som blant annet har sunget i metalbandet Dry Cell. Når det gjelder musikken til STP så har grungen måttet vike plass til vaskeekte 70-talls inspirert tungrock av den humørspredende typen. Av høydepunkter finner vi fengende gitarøs i Meadow, beinhard stemning i Roll Me Under, mens det dominerende støyet blir tonet ned i balladen The Art of Letting Go. Kremlåtene står i kø. Men det blir som vanlig bare et spor som får avspillingstid her i SøndagsTakter. Meadow er den heldige vinneren.

 

FlashBack:
Led Zeppelin – How The West Was Won
(UK, 27. mai 2003/23. mars 2018)
I årene 2014-15 fikk Zeppelin-fansen den fullstendige albumkatalogen servert på gullfat. I likhet med 1994-remasterene var det også denne gangen gitaristen selv, Jimmy Page, som står bak den lydmessige oppgraderingen. I tillegg ble disse deluxe-utgavene utstyrt med en mengde ekstramateriale. Alt fra røffe og alternative lydmikser av låtene til sjeldne konsertopptak. I årene etterpå fulgte det også et par etterslengere. Den første var en utvidet utgave av The Complete BBC Sessions (opprinnelig utgitt i 1997 under tittelen BBC Sessions). Innspillingene stammer fra 1969 og 1971. Den andre er boksen som er ukens tema i FlashBack-spalten. How The West Was Won inneholder liveopptak fra USA sommeren 1972 og kan trygt kalles den definitive dokumentasjonen av hvordan bandet lød på konsertscenen på sitt aller beste.

Siden 1976 har vi måttet nøye oss med konsertalbumet The Song Remains the Same. Dobbelt-LP-en representerer en hastverkpreget blanding av Madison Square Garden-konsertene fra juli 1973, overdubs og overprodusert lyd. Zeppelin var heller ikke i toppform sånn spillemessig heller. Fansen var så misfornøyd at de heller begynte å investere i bootlegs derav flere var av såpass kvalitet både fremføring- og lydmessig at de overgikk bandets eneste liveutgivelse. Ved inngangen av år 2000 hadde Jimmy Page fått nok av piratmarkedet slik at han gikk i gang med å børste støvet av arkivet. 2003 ble drømmeåret for den verdensomspennende fanskaren. Led Zeppelin DVD inneholder i overkant av fem(!) timer med konsertklipp fra helle karrieren. I tillegg kom også How The West Was Won.

Når man hører et så hardtarbeidende rockeband som Led Zeppelin får man ikke annet lyst enn å bygge en tidsmaskin. Makan til trommis John Bonham skal man lete lenge etter… eller? I 2007, syv år etter Bonhams tragiske bortgang, gjorde de gjenlevende medlemmene et uforglemmelig comeback på Londons O2 Arena. Frontet av bassist/keyboardist John Paul Jones, vokalist Robert Plant og Page himself, var det plassert et splitter nytt medlem. Bak trommesettet satt Bonhams sønn, Jason. Den magiske desemberkvelden ble filmet og senere utgitt som Celebration Day (2012). Om man lukker igjen øynene og bare lytter til konserten er det akkurat som å høre Led Zeppelin slik de hørtes ut på 70-tallet.

Sammenlignet med 2003-utgivelsen av How The West Was Won er lyden like bra, for å ikke si fantastisk. Et lite minus er at Page av ukjente årsaker har klippet bort fremføringen av Hello Mary Lou fra Whole Lotta Love-medleyen. Denne er faktisk intakt på 2003-utgaven. Fra den halvt elektriske/akustiske Led Zeppelin III (1970) henter vi fram klassikeren Immigrant Song. Her i en utvidet og rå sammensmeltning av L.A. Forum og Long Beach Arena-konsertene fra henholdsvis 25. og 27. juni.

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

 

About Karoline

Check Also

Søndags takter uke 10

Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *