mandag , juni 25 2018
Home / SøndagsTakter / Søndags takter uke 12

Søndags takter uke 12

Nytt album:
Jack White – Boarding House Reach (USA, 23. mars 2018)
Jack White er i disse dager aktuell med sitt tredje soloalbum. Hans første utgivelse under eget navn, Blunderbluss (2012), ble umiddelbart en aldri så liten suksess. Bortimot 140 000 eksemplarer ble revet bort i løpet av den første uken. Albumet føk samtidig opp til topps på Billboard-listen og ble siden blant annet nominert til både Grammy og Brit Awards. Debutalbumet har naturlig nok mange fellestrekk med musikken til The White Stripes, bandet som Jack og forhenværende forlovede Meg White holdt liv i fra 1997 til 2011. Allerede før verdenssuksessen visnet kjærlighetsforholdet, men de holdt likevel sammen da det gjaldt musikken. Meg var også en periode gift med Jackson Smith, sønn av Fred (gitaristen i proto-punkbandet MC5) og Patti Smith.

Nesten fire år etter det forrige albumet Lazaretto (2014) er herr White klar for å slippe Boarding House Reach. Etter å ha hørt de fire smaksprøvene som siden januar har blitt gjort tilgjengelig for strømming, tyder det på at han side sist har utvidet sjangerhorisonten betraktelig. Den første singelen, Connected by Love, er en blanding av soul, synthpop og et snev av Mike Oldfield-inspirert gitarspill. Over and Over and Over (publisert 1. mars) kunne derimot vært noe Frank Zappa og Michael Jackson ville ha lagd sammen hvis de fortsatt hadde vært i live.

Variert, ujevn og interessant er nok ordene som best kan beskrive denne rotekassen av et album. En blanding av surrealistiske lydkollasjer, en og annen fengende sak og en rekke eksperimenter fra Whites laboratorium. Hans kjemiske sammensmeltninger har dessverre ikke resultert i noen potensielle hitsingler. Det er vel kanskje ikke det som er poenget heller, snarere å forsøke det uforutsigbare på bekostning av popularitet. Innehavere av Boarding House Reach vil nok stille seg en smule usikker til spørsmålet om hvorvidt platen er bra eller dårlig. Har han valgt en ny musikalsk veiretning eller har han kjørt i grøfta? Er andrelåten Why Walk a Dog et bisart og sløvende psykedelisk mesterverk eller en demo som burde vært forkastet? Nei, hans tredje album er neimen ikke lett å rangere, men fascinerende er den helt klart.

Her er den tredje singelen som ble sluppet i forkant av albumet, undertegnedes favoritt fra skiva; Over and Over and Over.

 

FlashBack:
Alice Cooper – Welcome To My Nightmare
(USA, 11. mars 1975)
For kort tid siden fylte sjokkrocker Alice Cooper sin 70-årsdag hvorav over 50 av dem har blitt tilbrakt i musikkverdenen. Fra og med slutten av 60-åra har han skremt vannet av sitt publikum i form av groteske skrekkeffekter. Han har blitt hengt, halshugd og stått opp igjen en hel rekke ganger. Den dag i dag holder han fortsatt på med det samme. Et fullsatt Sentrum Scene i Oslo fikk et (u)hyggelig besøk av ham i fjor sommer og showet fikk naturligvis gode tilbakemeldinger fra pressen. Cooper har uten tvil en ujevn albumkatalog bak seg. Enkelte av dem er smakløse, flesteparten er ganske bra mens en håndfull av de er av øverste klasse. Blant fansen står Billion Dollar Babies (1973) og ukens utvalgte i SøndagsTakter, Welcome To My Nightmare (1975) oppført som en delt førsteplass. En liten funfact som mange ikke er klar over er at sistnevnte er hans første soloalbum. De tidligere platene (1969-1974) er utgitt under bandnavnet Alice Cooper.

Welcome To My Nightmare er rockens svar på skrekkfilmsjangeren. Tematikken omhandler en slags reise gjennom marerittene til karakteren Steven. Den usammenhengende handlingen blir på umerkelig vis overskygget av den glaminspirerte musikken. Fra tøffe spor som The Black Widow og den sterke balladen Only Women Bleed til jazzete og kabaretpastisjen Some Folks beviser ganske klart at Cooper behersker sjangere langt utenfor metalmusikken. For å gi albumet litt film/teaterfølelse har han til og med fått med seg en av skrekkfilmenes mest legendariske skuespillere; Vincent Price. På albumets andre låt, Devil’s Food, låner han bort sin karakteristiske stemme til The Curator. Price skulle samme år også få bli med på filmatiseringen av platen. Dette resulterte i den fjernsynsproduserte The Nightmare (sendt i april 1975, først utgitt på VHS i 1983).

I 2011 kom oppfølgeralbumet Welcome 2 My Nightmare. En forrykende sjangermikstur som sju år senere står som en verdig etterfølger. Men når sant skal sies så er originalen hakket mer tidløst og har tross sin blandende mottagelse for 43 år siden blitt rettferdig revurdert som en av hans aller beste albumutgivelse. I 1976 inntok konsertfilmen Welcome To My Nightmare kinosalene. Dette er antageligvis de siste filmopptakene som viste en relativt oppegående Alice Cooper før alkoholen og det som verre var skulle ta overhånd. På det verste ser han ut som en helt annen person som fremfører horrible versjoner av de samme låtene. Denne utgaven av Only Women Bleed er heldigvis ikke av det slaget.

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Søndags takter uke 10

Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *