onsdag , august 15 2018
Home / Avis / Søndags takter uke 10

Søndags takter uke 10

Nytt album:
Judas Priest – Firepower (UK, 9. mars 2018)
En av metalsjangerens store herskere er i år aktuelle med sitt attende studioalbum og en verdensturné. Stort blir det også for norske fans da Judas Priest slenger innom Oslo Spektrum i begynnelsen av juni. Av den klassiske besetningen er det vokalist Rob Halford og bassist Ian Hill som fortsatt er medlemmer. For kort tid siden ble det kjent at gitarist Glenn Tipton de siste ti årene har slitt med Parkinsons sykdom. Han har av den grunn måttet takke nei til å delta på årets turné. Heldigvis har bandet funnet en erstatter i Andy Sneap. Scott Travis, som har vært trommis i gruppen siden 1989, er også med på lasset.

Platens aller første spor er det hardtslående tittelkuttet Firepower. Både den og andresporet Lighting Strike har gitt Priest-fansen en ørliten forsmak på det som skulle komme. Begge låtene lover intet mindre enn skikkelig kvalitet. Men så var spørsmålet om resten av skiva er av samme kaliber som disse to. Svaret er et Halford-hylende ja! Dette albumet i sin helhet slår de tre forhenværende platene fra 2005-2014 ned i støvlene. Painkiller fra 1990 har i snart 30 år blitt kalt bandets siste mesterverk. Det er liten tvil om at Firepower vil innfri lytternes forventninger og vel så det. Det mest utrolige er Halfords stemme. Den har riktignok forandret seg etter alle disse årene, men jammen er det et utrolig vokalspekter 66-åringen fortsatt kan skilte med.

De kruttsterke sporene står i kø etter hvert som lytteren beveger seg gjennom denne reisen av et av bandets bedre album. Evil Never Dies blander de allsangvennlige 80-tallslåtene fra Priest sammen med deres speedmetalperiode à la Painkiller. Det er vel også fra denne tiden de har valgt å hente inspirasjonen fra. Albumets helhet er så å si fri for døpunkter og fyllmasse. Disse svakhetene var nok dessverre det som gjorde at Redeemer of Souls (2014) feilet, tross alt en del gode låter. Et annet moment som hever platens gode sider er at en av Priests gamle kjenninger er tilbake som produsent. Tom Allom har i perioden 1979-2009 produsert ni av deres albumutgivelser, deriblant konsertklassikeren Unleashed in the East (1979) og den monumentale British Steel (1980).

To musikkvideoer har de også rukket å lage, Lightning Strike og Spectre, hvorav førstnevnte var det første fansen fikk høre fra det kommende albumet.

FlashBack:
Spinal Tap – This Is Spinal Tap
(USA, 2. mars 1984)
Karrieren til Spinal Tap har ikke alltid gått like fint for seg. På 60-tallet spilte de popmusikk under navnet The Thamesmen. Utover 70-tallet gikk de den harde veien, nærmere bestemt tung glamrock. Kritikerne var aldri særlig positive til noen av albumene deres. Intravenus de Milo (1974) fikk regelrett slakt i pressen og da mest på grunn av coveret. Omslaget viser statuen av Afrodite fra Milos med intravenøst. Shark Sandwich fra 1980 fikk kun to ord i albumets anmeldelse («Shit Sandwich»), mens Smell The Glove (1982) måtte forandre omslag fra et foto av en pisket lettkledd kvinne til et cover som er svartere enn natten (en ufrivillig homage til The Beatles’ White Album fra 1968).

På begynnelsen av 80-tallet fattet regissør Marty Di Bergi interesse i bandets travalige historie. I 1982 ble han med Spinal Tap på deres verdensturne. Gjennom intervjuer, arkivopptak og høydepunkter fra konsertene fikk seerne på kino oppleve gruppens mange nedturer. Både filmen og albumet fikk tittelen This Is Spinal Tap der også denne gangen omslaget ikke kan bli svartere. Platens innhold oppsummerer Taps karriere som plateartister. Det som trekker litt ned er at låtene ikke er plassert i kronologisk rekkefølge. Men hvis man gjør det starter albumet med debutsingelen Gimme Some Money (1965) etterfulgt to år senere av den tidsriktige sitardrevne (Listen to the) Flower People.

Alt du har lest hittil er selvfølgelig bare fiksjon. This Is Spinal Tap er en hysterisk dokumentar om et rockeband som i virkeligheten aldri har eksistert. På glimrende vis gjør filmen narr av rockehistoriens mange klisjeer. Hyppig utskiftning av medlemmer (over tjue trommeslagere i løpet av et tiår), kontroversielle plateomslag og et mål om å spille høyest (volumforsterkerne går ikke til 10, men 11) er bare toppen av galskapen. Skuespillerne er amerikanske, men snakker med majestetisk britisk aksent. I rollene finner vi Michael McKean som David St. Hubbins, Christopher Guest som Nigel Tufnel og Harry Shearer som Derek Smalls. Sistnevnte skal faktisk utgi sitt første soloalbum i april og det er faktisk helt sant. Smalls Change heter den. Regissøren heter ikke Marty Di Bergi, men Rob Reiner og er en relativt kjent regissør (Stand by Me (1986), A Few Good Men (1992) og The Bucket List (2007).

I filmens scene med låten Rock and Roll Creation gjør de narr av de pretensiøst parodiske sceneshowene puddelrockerne på 70- og 80-tallet greide å prestere. I dette tilfellet går det som vanlig ikke helt som planlagt.

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Søndags takter

Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *