mandag , desember 18 2017
Breaking News
Home / Avis / Søndags takter uke 48

Søndags takter uke 48

Nytt Album:
Tiger Moth Tales – The Depths of Winter (UK, 20. november 2017)
Julen nærmer seg og i England begynte ‘’enmannsbandet’’ Tiger Moth Tales i november å tilsynelatende feire den hvite og kalde årstiden. Men en juleplate er det aldeles ikke. Bak bandnavnet skjuler det seg et multitalent som bærer navnet Pete Jones. På hans to første album står han ene og alene for absolutt alt. Jones behersker elgitar, keyboard, trommer, saksofon like godt som tekst- og låtkomposisjon. Han synger også gitt. Sangstemmen hans er nesten til forveksling lik stemme til et av hans store idoler; Peter Gabriel (vokalist i Genesis i årene 1967-75).

Debutplaten Coocon fra 2014 er et konseptalbum som fokuserer på temaet barndom, ulykkelig eller lykkelig. På grunn av en svært sjelden kreftdiagnose opplevde Jones i 1982 i en alder av bare femten måneder å miste synet sitt. Men satt dette noen stopper for ham? Å nei da! Da han var fire år begynte han å spille piano. Etter hvert ballet det bare på seg med et titalls ulike instrumenter. Cocoon blir også regnet som et skikkelig godt album i sin sjanger, neo-prog. De imponerende faktorene slutter ikke der. For i februar 2015 gikk han i studio grundig til verks med sitt neste album, Story Tellers – Part One. Da det bare hadde gått tjueåtte dager var albumet ferdig innspilt og juli samme år ble det utgitt. På denne platen tolker han eventyr som han ble fortalt som barn. Vi får her servert vittige versjoner av blant annet fortellingene om rottefangeren fra Hameln (The Piper) og vår egen De tre bukkene Bruse (A Kids Tale).

På den ferske The Depths of Winter har Jones nå fått med seg en del medhjelpere. En blåserrekke på fem musikanter er å spore opp på låter som Winter Maker og The Ballad of Longshanks John. I motsetning til Tiger Moth Tales’ tidligere plateutgivelser har tempoet og de kompliserte taktskiftene viket for den lune stemningen og det melodiøse. Nok en gang er det fin musikk med et gjennomgående tema. Uansett så er Jones mest imponerende på egenhånd og på albumets femte spor er nettopp det. Så varm opp til julaften med Migration fra The Depths of Winter.


FlashBack:
Slapp Happy – Slapp Happy
(UK/Tyskland, mai 1974)
Med unntak av en gjenforening på 2000-tallet og et par i det forrige århundre, eksisterte Slapp Happy sammenhengende bare i årene 1972-75. Oppstarten fant sted i Hamburg, vokalist Dagmar Krauses hjemby, og samme år debuterte trioen med LP-en Sort Of. Salgsmessig ble det ingen verdenssuksess med denne underlige, men fine platen. Det kan jo komme av at albumet kun ble utgitt i Tyskland og England.

Foruten Krause besto bandet på den tiden av Peter Blegved fra New York og engelskmannen Anthony Moore. På Sort Of ble de forresten kompet av medlemmer fra det tyske krautrock-bandet Faust. I løpet av denne korte tiden ga Slapp Happy ut fire album, hvorav to av de ble innspilt sammen med den britiske gruppen Henry Cow.

Under arbeidstittelen Casablanca Moon gikk de sammen med Faust i 1973 nok en gang i. På bakgrunn av den kommersielle fiaskoen Sort Of, hadde plateselskapet Polydor forlangt et rent pop-album. Men musikken som Slapp Happy og Faust hadde ferdigstilt innfridde ikke plateselskapets ønsker. Så det ble ikke ingen umiddelbar oppfølger. Dette resulterte i at Slapp Happy forlot både Polydor og landet og satte dermed kursen vestover. Med London som reisemål og plateselskapet Virgins klarsignal om å spille inn Casablanca Moon på nytt, ble deres avanserte popalbum en realitet. Denne gangen fikk de hjelp av et dyktig kammerorkester bestående av studiomusikere.

Det endelige resultatet fikk tittelen Slapp Happy og trumfer det forhenværende forsøket. Den opprinnelige versjonen med Faust fra 1973 kom ikke på plate før i 1980. Dette albumet bærer navnet Acnalbasac Noom, altså Casablanca Moon skrevet baklengs. Som tidligere nevnt ble Slapp Happy oppløst noen få år senere. Men da det gjaldt fremtiden til Henry Cow og Faust ble nok de mer kjent i forbindelse med Rock in Opposition-bevegelsen (forkortet RIO). Andre band i dette musikalske outsidermiljøet var blant andre svenske Samla Mammas Manna, italienske Stormy Six og belgiske Univers Zero.

Slapp Happy er en feiende flott pop-plate, eller avant-pop som det så fint kalles. Synd er det i alle fall at denne type musikk sjeldent blir spilt i radioen. Samme måned i 1974 lanserte de noe mer kjente navnene David Bowie, Status Quo og 10cc utelukkende salgssuksesser. Slapp Happy er vel det man kaller en glemt klassiker. Om albumet til tider har noen sære spor så er det likevel gode melodier. Her er den dansbare tangoen Casablanca Moon.

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Julekalender luke 12

12. Desember Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *