mandag , desember 18 2017
Breaking News
Home / SøndagsTakter / SØNDAGENS TAKTER UKE 46

SØNDAGENS TAKTER UKE 46


Nytt Album (sånn omtrent i grenseland):
Los Plantronics – The Worst Is Yet To Come [Best of 1995-2017] (Norge, 27. oktober 2017)
En samleplate dette her. Men siden deler av innholdet er såpass ‘’nytt’’ så passerer denne utgivelsen sikkerhetskontrollen og blir dermed kategorisert som en nyhet. Det er jo for så vidt ikke så voldsomt lenge siden nittitallet heller…

Med syv studioalbum på samvittigheten fortjener virkelig kultgruppen fra Oslo en oppsummering av den over tjue år lange karrieren. Musikken deres er en stilren blanding av surfrock og musikk fra spaghettiwesterns. Det vil si både italienske og spanske westernfilmer fra seksti- og syttitallet. Sjangeren har fått dette kallenavnet på grunn av filmenes grafiske karakter. Og da er det vel på sin plass å anbefale den mest kjente westerntriologien bestående av A Fistful of Dollars (1964), For a Few Dollars More (1965) og kronen på verket; The Good, The Bad & The Ugly (1966). Samtlige filmer med den ikke helt ukjente Clint Eastwood i hovedrollen. Ennio Morricone sto for filmmusikken.

Det at bandet innehar blant annet instrumenter som fuzzbass, saksofon, congas og hammondorgel er nok til å få vann i munnen av. Bandet har i år endelig fått samlet sammen sine beste låter i en ordentlig kul vinylutgave. Jeg blir nok nødt til å skryte litt av den fysiske utgivelsen denne gangen. Totalt er det hele tjueni låter fordelt på to LP-er innbakt i ett kunstverk av et cover. Det er mange artige detaljer på dette plateomslaget. Blant annet har alle deres album fått hver sin gravstein med årstall, riktignok året den aktuelle platen utkom. Organic Voodoo Soup fra 2011 har for øvrig også et tøft omslagscover med en herlig parodi på den spanske originalutgaven av Sticky Fingers (1971), en av The Rolling Stones’ mange klassikere.

Los Plantronics’ hittil siste studioalbum ved navn Surfing Times (2015) er som sagt representert på denne oppsamlingsplaten med den pessimistiske, men ironiske tittelen The Worst Is Yet To Come. Låten jeg valger denne gangen burde jo være så fersk som mulig. Derfor havner valget på den kruttstinkende From Mecca To Mescalito. Snakk om å overtale lytterne til å sette i gang en spagettiwestern på en slitt VHS-kassett. Snurr film!

 

FlashBack:
Camel – The Snow Goose (UK, april 1975)
Det begynner å bli kaldt i luften og snø på bakken. Den skreddersydde årstiden for platelytting nærmer seg. Snart kan man fyre opp i peisen å la det knitre i kor med gamle LP-er på platetallerkenen. Istedenfor å tjuvstarte med julemusikken, greier det seg med ett album der ordet snø er å finne i tittelen. The Snow Goose ankom musikkforretningene våren 1975. Albumet er basert på novellen med samme navn som ble publisert trettifem år tidligere. Det snodige er at den nå førtito år gamle LP-en er fullstendig instrumental. Så hvordan klarte gruppen Camel å fortelle historien som er utgangspunktet for albumet?

En røverhistorie påstår at Forfatteren bak The Snow Goose: A Story of Dunkirk fra 1940, Paul Gallico, var imot alt som hadde med røyking og tobakk å gjøre. Han skal ha fått bakoversveis da han fikk se plateomslaget til Mirage, Camels andre LP. Kunstverket av et cover er identisk med sigarettpakken til nettopp de godt innrøkte amerikanerne Camel. Derimot bandet Camel ble visstnok saksøkt av Gallico. Det vrimler av usikkerhet rundt denne hendelsen. Men reaksjonen fra forfatteren endte med at Camel måtte kalle albumet for Music Inspired by The Snow Goose. Løsningen ble gjort for å unngå brudd på opphavsrettigheten.

Som sagt er The Snow Goose blottet for sangtekster. Tross dette klarer Camel å ‘’fortelle’’ en historie via musikkens språk. Når sant skal sies så skal man være en smule intelligent for å skrive et sammendrag av platens fortelling basert på musikken. Det er så å si umulig. Platen ble utgitt samtidig med ABBAs selvtitulerte tredjealbum, ZZ Tops Fandango!, Aerosmiths Toys in the Attic og Ian Hunters debutalbum. Felles for disse er at utgivelsene inneholder ganske bra musikk. Musikalsk er The Snow Goose på et helt annet nivå. Om Bach hadde holdt seg i live ville han hatt mye glede med Camels definitive mesterverk. Den gudbenådede gitaristen Andy Latimer er for ganske mange et fremmed navn. Hans spilleteknikk ligner mye på Pink Floyds David Gilmour. Forskjellen på disse to er at Gilmour er mer kjent og Latimer er en dyktigere gitarist.

The Snow Goose er en musikalsk reise du sent vil glemme. Her finner lytteren elementer fra klassisk musikk blandet sammen med en gråtende gitar og eksepsjonelle ferdigheter innad i bandet. Albumet finnes for øvrig i tre forskjellige versjoner. Den første er selvsagt originalversjonen fra 1975. Tre år senere kom det doble konsertalbumet A Live Record. På LP nummer to befinner det seg et liveopptak av The Snow Goose fra Royal Albert Hall innspilt i oktober 1975. Her ble de akkompagnert av London Symfoniorkester. Den tredje og foreløpig siste utgaven av denne syttitalls-klassikeren kom så sent som i 2013. Dette er da en gjeninnspilling av den da nesten førti år gamle platen. Jeg banner nok litt i kjerka når jeg påstår at denne låter bedre enn originalen. Fin musikk er det uansett. Men på grunn av historisk interesse går jeg denne for 1975-utgaven. Her er albumets nest siste spor; platens oppsummeringsspor: La Princesse Perdue.

 

 

 

 

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen

Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

SøndagsTakter Uke 39

Les om The Nationals nye album og den to dager gamle David Bowie-boksen. Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *