torsdag , november 23 2017
Breaking News
Home / Avis / Søndags Takter uke 45

Søndags Takter uke 45

 

Nytt Album:
Squeeze – The Knowledge (UK, 15. oktober 2017)
De vaskeekte popmakerne fra Squeeze er tilbake i toppform … igjen. Så sent som i 2015 leverte de varene i form av albumet Cradle to the Grave. Disse engelskmennene hadde nok sin storhetstid rundt slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet. Men hvis de i fremtiden klarer å gjenta oppskriften på de to foregående album, kan antageligvis fremtidige utgivelser måle seg med deres beste LP-er. Argy Bargy (1980) og East Side Story (1981) anbefales på det varmeste.

I skrivende stund er det bare to av Squeezes originalmedlemmer som er igjen. Dette har slettes ingen negativ effekt på musikken. Glenn Tilbrook og Chris Difford har alltid vært bandets harde kjerne. Begge synger og spiller gitar. Tilbrook står for den varme og lyse stemmen mens hans kompanjong Difford har fått tildelt en noe dypere røst. Men best blir det når de synger samtidig. De står også for omtrent all låtskrivingen, med noen ytterst få unntak. Samarbeidsmessig kan en driste seg til å kalle de for ny-veivens svar på Lennon/McCartney.

The Knowledge er Squeezes sitt femtende album. Tittelen har sitt opphav fra engelskmennenes navn på drosjelappen. Platen åpner lovende med Innocence in Paradise. En låt som høres ut som om den er rappet fra en westernfilm, hvorpå tempoet er skrudd opp noen hakk. Ikke lenge etter dukker A&E opp. En akkurat passe lang låt med et drivende flott pianospill og en liten blåserrekke. På Rough Ride får gruppen vokalmessig hjelp fra Cara McHardy. En dristig sjanse å ta siden hun presterer å synge opera. Men når sangen i seg selv er god så går egentlig det meste an.

Selv om deler av besetningen har gjennomgått fleksible medlemsutskiftinger låter fortsatt Squeeze akkurat slik de skal gjøre. Fengende, rytmisk og ikke minst oppløftende melodier. Dette er kort sagt skikkelig god popmusikk. Det ville vært enklest å ha delt hele albumet denne gangen. Platen er jo fylt til randen med slitesterke spor. Denne gangen er det faktisk litt vanskelig å velge. Men en klarer jo alltids å bestemme seg til slutt. Patchouli er låten som går av med seieren denne gangen. En litt country-aktig melodi med både strykere og harpeinstrument. Sporet fungerer trygt som en del av spillelisten under en biltur. Låtens tempo får deg nesten til å dytte pedalen litt lenger fremover, men heldigvis bare nesten.

 

 

FlashBack:
The Beatles – Let It Be (UK, 8. mai 1970) / Let It Be… Naked (UK. 17. november 2003)
The Beatles’ eksistens var over allerede våren 1970. Like rundt svingen kom også deres siste album, Let It Be. Meningen bak denne platen var å gå tilbake til røttene, derav albumets opprinnelige navn, Get Back. Musikken skulle altså være langt mindre kompleks enn det de lagde i den psykedeliske og eksperimentelle perioden 1966-68. Innspillingen fant blant annet sted i Abbey Roads sine studioer og på taket til Apple Corps. Det var nemlig der The Beatles’ legendariske ‘’avskjedskonsert’’ ble holdt den 30. januar 1969. De fikk spille i rundt førti minutter før politiet satt en stopper for den sjeldne begivenheten. Forrige gang bandet holdt konsert med publikum var sommeren 1966 i San Fransisco.

Etter to mislykkede forsøk på ferdigstillelsen av Get Back i henholdsvis mai 1969 og januar 1970, hanket bandet inn en annen produsert, Phil Spector. «Wall of Sound» kalte han lyden han produserte. Det er nettopp her feiltrinnet i Let It Be ligger. Meningen var jo å lage et album uten altfor mye fiksing og triksing i studio. Plutselig ble lydbildet altfor bombastisk. Dermed faller hele poenget med albumet i sammen da Spector gjorde det stikk motsatte av å tone ned lydpåleggene. Platen som kom i mai 1970 sto ikke i stil med The Beatles’ ønske. Let It Be er og blir den svakeste platen deres. Paul McCartney var den som tok dette tyngst av de fire medlemmene. Flere av hans beste sanger er å finne på platen, deriblant Get Back, The Long and Winding Road og selvfølgelig tittelsporet. Det var også han som erklærte bandet for oppløst en måned før albumet ble utgitt.

Men fortvil ikke. I 2003 kom McCartneys lydmiks av albumet ut under tittelen Let It Be… Naked. All innblandingen fra Spector ble rensket bort og dermed fremsto albumet som nedstrippet til hovedideens grunnmur. Egentlig så er det denne utgaven jeg vil anbefale leserne. Denne versjonen er det nærmeste man kommer slik Let It Be egentlig skulle høres ut. 2003-utgivelsen burde offisielt sett erstattet produktet som ble utgitt trettitre år tidligere.

Kreasjonen av Let It Be ble også filmet i Twickenham Film Studios. Store deler av deres siste konsert var også representert i denne filmen. Det triste er at filmen ennå ikke har fått offisiell Blu-ray-utgivelse. Den finnes kun på VHS, Laserdiscs og bootleg-DVD-er. Grunnen til at utgivelsen aldri blir noe av kommer av at de to gjenlevende medlemmene Paul McCartney og Ringo Starr mener at filmen setter The Beatles i ett dårlig lys. Det er nok tendensene til oppløsningen som de to frykter at vil se dagens lys. Men likevel er det veldig synd at de to holder igjen en viktig del av The Beatles’ historie.

Heldigvis dukker det stadig opp skatter fra arkivet. Her får dere derfor at lite utdrag fra ‘’avskjedskonserten’’ og sangen Don’t Let Me Down. Låten glimrer med sitt fravær på Let It Be (1970), men gjenoppstår på Let It Be… Naked (2003).

 

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen

Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Årets Julebord

Sitter du nede? Sjekket hvilepulsen? Ta frem kalenderen, en rød markeringstusj og lesebrillene. Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *