torsdag , november 23 2017
Breaking News
Home / Avis / SØNDAGS TAKTER UKE 44

SØNDAGS TAKTER UKE 44

 

Nytt Album:
The Darkness – Pinewood Smile (UK, 6. oktober 2017)
The Darkness sparket i gang for nøyaktig sytten år siden. I 2003 kom albumdebuten Permission to Land, en plate med ti bredbente glamrocklåter. Skiven avfødte blant annet hiten I Believe in a Thing Called Love. Man kan høre med en gang at bandet har hørt mye på glamrocken fra syttitallet og da spesielt Queen. The Darkness bærer nok større grad preg av heavy metal, men vokalist Justin Hawkins prøver utvilsomt å etterligne Freddie Mercurys falsettstemme. Likhetene slutter ikke der. Andrealbumet One Way Ticket to Hell …and Back fra 2005 er faktisk produsert av Roy Thomas Baker, mannen som blant annet produserte de fire første platene med Queen.

Deres femte album, Pinewood Smile, markerer enda et kapittel i bandets historie. Det har vært noen utskiftninger i besetningen, men The Darkness kan reklamere med tre originalmedlemmer som fortsatt henger på lasset. I april 2015 forlot trommis Emiliy Dolan Davies trommestikkene. Det gikk ikke lenge før bandet hadde funnet en erstatter. Ny trommeslager ble dermed Rufus Tiger Taylor, sønn av Roger Taylor som den dag i dag fortsatt slår trommer i Queen.

Platen skyter av gårde med åpningslåten All The Pretty Girls, en Led Zeppelin-inspirert sak (hør Rock and Roll fra 1971). Musikken går fra å være blytung rock til noe litt gladere rock, flere ganger samtidig på praktfullt vis. Etter fire låter med full fres av gitarsoli roes det hele ned med den rolige Why Don’t the Beautiful Cry. Men før man vet ordet av det går bandet hardt og brutalt ut med Japanese Prisoner of Love. I denne låten blander gitarist Dan Hawkins tvillinggitarene fra Thin Lizzy-soundet med skikkelig tungrock. Om det er noe å sette fingeren på hender det at vokalisten får litt hundefløyte-tendenser. Stemmen går så høyt at den nesten blir borte.

The Darkness virker denne gangen mer samspilte enn på lenge. Albumet inneholder rett og slett gode rockelåter som er lette å like.Så da er vel på sin plass i å avslutte med åpningskuttet. Her er All The Pretty Girls.

 

 

 

FlashBack:
Frank Zappa – Sheik Yerbouti (USA, 3. mars 1979)
I tiden som artist rakk Zappa å gi ut hele 62 albumutgivelser på bare 26 år. Diskografien hans besto av et voldsomt utvalg av ulike sjangre. Fra psykedelisk rock og storbandjazz til samfunnskritiske tekster og avansert samtidsmusikk. Målet hans var ikke å få listetoppere, men jammen fikk han en hit med Bobby Brown her i Norge. Den homoerotiske låten blir stadig vekk spilt på norske radiokanaler vel uvitende om tekstens innhold. Dette beviser jo hvor dårlig engelskkunnskapen til oss nordmenn egentlig er. Denne låten kommer fra albumet som er temaet for denne ukens FlashBack.

Sheik Yerbouti er definitivt det mest kommersielle og musikalsk lettest tilgjengelige albumet Zappa har utgitt. Men det å ferdigstille albumet var ingen lett jobb. Platens innhold stammer blant annet i fra halloween-konsertene som ble innspilt i New York (oktober 1977) og London (jan.-feb. 1978). De seks konsertene han holdt i New York oktober 1977 ble for øvrig utgitt 20. oktober 2017 i en lekker samlerboks med 15 timers spilletid. Men historien bak utgivelsen av Sheik Yerbouti var noe turbulent. I 1977 leverte Zappa opptakene i forbindelse med sitt kommende album Läther til plateselskapet Warner Brothers. Denne utgivelsen skulle inneholde fire LP-er, noe som var svært uvanlig i rockebransjen. Warner Bros. ba derfor Zappa om å stykke opp sitt ambisiøse prosjekt i fire enkeltutgivelser.

Først kom livealbumet Zappa In New York i mars 1977, deretter de to middelmådige Studio Tan (september 1978) og Sleep Dirt (januar 1979) og til slutt Sheik Yerbouti. Sistnevnte er som nevnt en collage av konsertinnspillinger med en haug lydpålegg og overdubs. Og det er nok denne platen som er helthetlig vellykket i forhold til de tre forgjengerne. På denne dobbelt LP-en bogner det av rock, jazz, komedie og uskyldige perversiteter. Den opprinnelige Läther ble heldigvis utgitt som trippel CD i 1996, altså tre år etter Zappas død.

Om noen av disse sangene tekstmessig kan virke støtende på sarte sjeler, så mente Zappa aldri noe vondt med de. Men det hendte flere ganger at hans humor grenset over i det usmakelig og relativt umorsomme. Nok om det. Her er albumets tredje spor; Broken Hearts Are for Assholes.

 

 

 

 

 

 

Forfatter: Egil Kristiansen
Foto: Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Årets Julebord

Sitter du nede? Sjekket hvilepulsen? Ta frem kalenderen, en rød markeringstusj og lesebrillene. Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *