torsdag , november 23 2017
Breaking News
Home / Avis / SØNDAGS TAKTER UKE 42

SØNDAGS TAKTER UKE 42

Ny søndag og vi er klare for litt god musikk.


Nytt Album:
Wobbler – From Silence to Somewhere (Norge, 20. oktober 2017)
Grensen på hva som kan kalles lokalt eller ikke her på Gjøvik er mer eller mindre ukjent. Men når tilfellet er et band som har sitt opphav i Hønefoss, kan vi være litt runde i kanta og kalle dem lokale helter. De har holdt på siden slutten av forrige årtusen, har en håndfull album bak seg og inkluderer musikere fra grupper som White Willow og Tusmørke. De to første albumene, Hinterland (2005) og Afterglow (2009), høres ut som noe som kunne vært innspilt i England for over førti år siden. Spesielt skiller det seg ut pussige taktskifter à la Gentle Giant, melodiøse oppfinnsomheter i tradisjon med Genesis, lunefulle akkordvalg i likhet med Camel. En kunne vel holdt på å trekke fram referanser helt til solen går ned. Ikke nok med at Wobbler fremstår som troverdige formidlere av sine britiske forbilder, de lager sabla bra musikk også.

Det har nå godt seks år siden utgivelsen av deres forrige album, den brilliante Rites at Dawn. Det er jo som kjent altfor lenge å vente for platekjøperne. Men det var nok verdt ventetiden. Det fjerde albumet From Silence to Somewhere høres allerede ut som en klassiker. I løpet av tre kvarter serverer bandet fire fullendte og velkomponerte musikkstykker. Det tjue minutter lange tittelsporet formidler middelalderske toner med blant annet akustisk gitar og bassklarinett. En kan være sikker på at flere av lytterne vil påpeke at denne musikken har blitt lagd på grunnlag av gamle oppskrifter fra sytti åra. Uansett på er dette albumet mesterlig utført av fem herrer med store ambisjoner. Man kan lett høre at de har lagt sjelen i produksjonen av denne platen. Jeg er sikker på at musikkpressen vil holde fram Wobblers fjerde plateutgivelse som deres absolutt beste håndverk.

Instrumentering på albumet er faktisk blottet for nymotens lydteknologi. Dette gjør at musikken er og føles ekte. Så nå får vi bare krysse fingrene på at avisene her i Norge får øynene opp for disse talentfulle musikerne. Her legger jeg ved et videoklipp med flere ulike utdrag fra albumet

 

FlashBack:
Dr. Feelgood – Stupidity (UK, september 1976)
Hvis denne omtalen hadde vært skrevet i 1976, ville den da også havnet i en flashback-avdeling. Ikke det at Stupidity representerer et konsertopptak som var innspilt omtrent ett år i forveien. Det er valget av musikkstil som Dr. Feelgood har bragt frem som utrolig nok er like gammeldags nå som da; 50-talls rhythm ‘n’ blues. For å sette dette sjangervalget i korrekt tidsperspektiv så har det en sammenheng med at det var ett overflod av LP-plater med endeløse komposisjoner, tankeløs disco og noe som snart skulle kalles punk. Det trengtes altså litt forandringer i musikkbransjen.

I motsetning til punkere tok Dr. Feelgood på seg finstasen. De dresset seg bokstavelig opp i beste 50-tallsstil, musikken deretter. Istedenfor å være et streit retroband, brukte de faktisk litt av det som skulle bli punkens virkemidler. Klærne var møkkete, låtene var korte og enkle, musikken var aggressiv og vokalisten likedan. Alt dette før punken ble et verdensomspennende fenomen. Om man skulle slenge på et klistremerke som betegner musikken Dr. Feelgood representerte vil nok pubrock være det rette. Pubrock er en ganske diffus definisjon, men jeg regner med at mange av leserne kjenner til Dire Straits. Deres selvtitulerte albumdebut fra 1978 kan anbefales som trygg start i pubrock-sjangeren.

Stupidity ble innspilt i Sheffield og Essex, henholdsvis mai og november 1975. Platen er en praktfull forevigelse av dette energiske orkesteret. Albumet har en god blanding av egenskrevne låter samt en samling coverlåter av kjente navn som blant andre Chuck Berry og Bo Diddley. Den karismatiske vokalisten Lee Brilleaux synger så kraftfullt at han får blodsmak i munnen. Det er enkelte ganger like før gitarist Wilko Johnsons rytmespill får strengene til å ryke.

Livealbumet var for øvrig bandets første og eneste listetopper i hjemlandet. Dagens utvalgte låt blir deres første singel, den egenskrevne Roxette. Den ble ingen hit, men var ofte å høre på konsertene de holdt i deres glansperiode. Her er et utdrag fra konserten de holdt i Essex november 1975.

 

 

 

Skrevet av:  Egil Kristiansen
Foto av:  Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Årets Julebord

Sitter du nede? Sjekket hvilepulsen? Ta frem kalenderen, en rød markeringstusj og lesebrillene. Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *