torsdag , november 23 2017
Breaking News
Home / Musikk / SøndagsTakter UKE 41

SøndagsTakter UKE 41

Det er søndag og klart for litt god musikk!


Nytt Album … nesten:
Spidergawd – Spidergawd IV (Norge, 24. februar 2017)
Ikke akkurat en fersk utgivelse dette her. Albumet ble utgitt tidligere i år, så den kan til nød kategoriseres som ny. Derfor benytter jeg anledningen til å slå et slag for en av årets råeste utgivelser fra kongeriket Norge. Spidergawd sitt siste album innehaver den samme oppskriften som de tre forgjengerne: hardtslående, fengende, brutal og til tider psykedelisk låtmateriale.

Vokalist og gitarist Per Borten har uten tvil en av landets heftigste stemmer. Han er forresten oppkalt etter sin bestefar, som ganske riktig var Norges statsminister i perioden 1965-71. Kenneth Kapstad klarer fremkalle lyn og torden der han hamrer løs bak trommesettet. Saksofonist Rolf Martin Snustad gir lytteren assosiasjoner til knusktørr ørken. Bandets sist innkommende medlem, bassist Hallvard Gaardløs, kompletterer lydbildet med sitt fete basspill. Sistnevnte spiller også bass i Orango, en rockegruppe som på langt nær har fått den anerkjennelsen de fortjener.

Det går ikke veldig lang tid før skiven sparker i gang med en voldsom kraft. Tatt i betraktning at platen ved første lytt kan høres bråkete ut, ligger det faktisk mye arbeid og dyktighet bak disse sporene. Den tunge og haltende blueslåten Heaven Comes Tomorrow låner nok riffet fra 1972-hiten til Alice Cooper, School’s Out. På en annen side kan undertegnende etter fredagens konsert i Drammen bekrefte at Spidergawd som liveband er som et ustoppelig damplokomotiv. Samtlige tilskuere fikk oppleve en heidundrende rockekonsert.

I likhet med konserten avsluttes dette innlegget med kjærlighetslåten Is This Love..? Videosnutten som jeg legger ved er en helt annen tagning av låten som finnes på albumet. Klippet er innspilt live i studio, helt uten fiksing og triksing på lydopptaket.

FlashBack:
John Cale – Paris 1919 (UK, 25. februar 1973)
I denne ukens utgave av FlashBack vil jeg gjerne anbefale en glemt juvel fra herrens år 1973. Mannen som står bak denne utgivelsen gjorde seg først bemerket siste halvdel av 60-tallet sammen med syrerockerne i The Velvet Underground. En kjent herre ved navn Lou Reed var også med i denne gruppen. Og det var nok han som fikk størst mediedekning sammenlignet med Cale.

Paris 1919 er et tvers gjennom sammensveiset mesterverk. Platens første låt, den oppkvikkende Child’s Christmas in Wales, er en stemningsfull affære som letter litt på lytterens humør. Så dras tempoet ned med den rolige Hanky Panky Nohow. Med langsomme strøk maler Cale seg gjennom det ene kunstverket etter det andre. I løpet de fire første låtene har han skapt lydlandskaper som visuelt ville sett ut som et maleri. Men så setter femtesporet i gang. Den svingende rockelåta Macbeth overkjører det som kunne ha blitt et rent og forutsigbart popalbum. Tvert imot så viser Cale dermed hvilken dyktig og allsidig komponist han er.

Tittelsporet er virkelig noe for seg selv. Ganske merkverdig å oppkalle en sang etter en fredskonferanse. Enda rarere er det at sporet aldri blir spilt på radio sammen med de andre tidløse klassikerne. For denne sangen har ingen datostempling. Mens Cale sitter og spiller på sitt flygel, har han her fått med seg strykerne fra UCLA symfoniske orkester. Dette er helt på høyde med noe The Beatles kunne lagd (hør Eleanor Rigby). Det ville vært rart om jeg valgte noe annet enn det ambisiøse tittelsporet. Et popverk av de sjeldne. Så her er’n!

 

 

Ha en fin helg og kos deg med musikk!

Skrevet av: Egil Kristiansen
Foto av: Egil Kristiansen

About Karoline

Check Also

Astrid S på Huset

Dagen var her endelig – Astrid S kom til HUSET Gjøvik! Relatert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *